Døden er en uunngåelig del av livet, men det er opp til oss å bestemme hvordan vi forholder oss til den. Vi må begynne å betrakte døden ikke som et sluttpunkt, men som en naturlig del av livets syklus. For bare når vi aksepterer døden, kan vi virkelig begynne å leve.
Døden har alltid vært en del av livet, og på tvers av tid og kultur har menneskene forholdt seg til døden på ulike måter. Fra antikken tilmoderne tid har synet på døden endret seg, og det har påvirket skikker og ritualer rundt døden. I dag har vi som samfunn et distansert forhold til døden sammenlignet med tidligere. Derfor jobber vi i Koba Christensen Begravelsesbyrå for at vi skal bli flinkere til å snakke om dette litt «skumle» temaet.
I vikingtiden i Norge ble døden sett på som en del av en syklus, hvor sjelene til de døde fortsatte å ha innflytelse på de levende. Døden var ikke endelig, men en overgang til en annen tilværelse. Krigere som døde i kamp ble trodd å gå til Valhall, hvor de ville fortsette å kjempe og feire til Ragnarok, endetiden. Begravelser var viktige ritualer, og de døde ble ofte gravlagt med gjenstander de ville trenge i etterlivet, som våpen, klær og mat. Gravhauger, både store og små, preget landskapet. Troen på forfedre og ætt var også sentral, og ættens ære kunne styrkes eller svekkes av hvordan en person døde. Samtidig var det også frykt og usikkerhet knyttet til døden, som i form av drauger - de dødes gjenferd som kunne bringe ulykke.
Middelalderen hadde også et mer direkte forhold til døden, mye på grunn av den konstante trusselen fra sykdommer som pest og tuberkulose. Samfunnet var preget av kristen tro og sterke trosforestillinger, og døden ble sett på som en naturlig overgang til det evige livet. Menneskene var opptatt av å dø en"god død", det vil si i en tilstand av åndelig renhet, noe som involverte et liv levd i samsvar med kirkens lære.
Senere i historien, på 1800- og 1900-tallet, med økende vekt på personlige gravminner, ser vi begynnelsen på en mer individualisert tilnærmingtil døden. Familier begynte å opprette egne gravsteder med monumenter og minnesmerker til ære for sine avdøde. Kremasjon ble også et alternativ tiltradisjonell begravelse, noe som kanskje indikerer en endring i holdningene til den døde kroppen.
I dagens samfunn er døden ofte et tema som skjules. Medisinske fremskritt og helsevesenets arbeid har bidratt til forbedret livskvalitet og høyere levealder. Samtidig har dette også ført til at mange har mistet kontakten med døden som en naturlig del av livet. Institusjoner som sykehjem og hospice tar hånd om de syke og døende, bort fra hjemmet og den daglige virkeligheten. Istedet for å vokse opp med kunnskap og forståelse for døden, blir mange av osss kjermet fra den til vi møter den senere i livet. Dette kan ofte føre til en følelse av usikkerhet og frykt. Mange tror fortsatt på et liv etter døden, men vi er samtidig mer opptatt av å leve livet her og nå.
Dette skiftet har ført til et samfunn hvor døden i stor grad er tabubelagt og vanskelig å snakke om. Men ved å neglisjere døden, nekter vi å anerkjenne en grunnleggende del av vår menneskelighet. Hvis vi i stedet aksepterer døden og gir den plass i livene våre, kan det hjelpe oss åsette pris på de små øyeblikkene som til sammen utgjør vår egen unike livshistorie. Ved å møte døden med åpenhet, ved å lære om den og snakke om den, kan vi innse dens iboende rolle i vår eksistens og dermed lære å verdsette livet i større grad.
Døden er en uunngåelig del av livet, men det er opp til oss å bestemme hvordan vi forholder oss til den. Vi må begynne å betrakte døden ikke som et sluttpunkt, men som en naturlig del av livets syklus. For bare når vi aksepterer døden, kan vi virkelig begynne å leve.
Bestill gratis snakkekort fra Koba Christensen Begravelsesbyrå her, og start den viktige samtalen.